Om · In English

Fra Lightroom til egne apper

Jeg begynte å bruke Lightroom i 2006, omtrent med det samme det blei tilgjengelig i offentlig beta. Programmet har vært en del av arbeidsflyten i alle disse årene. Det er blitt mange bilder. Mange nøkkelord, samlinger — i det store og det hele en romslig og samtidig kurert katalog.

Så når jeg nå etter 20 år med Adobe og Lightroom har sagt opp abonnementet og avinstallert programvaren, så er det ikke noe som gjøres i affekt.

Problemet — eller det jeg begynte å se på som et problem — er det jeg på tidligere tidspunkt betraktet som Lightrooms styrke: Lightroom «gjør alt». Den har en katalog, den har raw-fremkalling, men også webgallerier, utskriftsmodul, bokmodul — ja, en modul for nær sagt alt man skulle kunne tenke seg.

Men dette har også en bakside: Hva gjelder katalogen, så bor alt der: vurderinger, nøkkelord, fremkallingshistorikk, samlinger. Det vil si at man ikke uten videre kan ta i bruk annen programvare, og samtidig uten videre få med seg all denne historikken. Så kom abonnementsmodellen, og med den prisøkningene. Og etter hvert generativ KI — med spørsmål det er vanskelig å få klare svar på: Hva trenes modellene på? Hvor er Adobe på vei? Incentivene til å se seg om ble etter hvert flere enn grunnene til å bli.

Tanken som til slutt satte seg var enkel nok: man kan lage såkalte sidecar, eller XMP-filer for bildefilene. Hvilket i prinsippet vil si at alt jeg gjør i Lightroom kan leve i en liten tekstfil rett ved siden av raw-filene, lesbar for ethvert program. Noe som ville gjøre bildefilene portable på en helt annen måte, og dermed også åpne opp for å bruke spesialisert programvare for de ulike delene av arbeidsflyten.

Dette er ikke en revolusjonerende idé. Det er bare ikke slik Lightroom er bygget. Og etter tjue år bak både kamera og katalog visste jeg hva jeg trengte — og hva jeg forventet. Så jeg begynte å bygge mine egne løsninger.

Photo Developer

RAW-fremkaller for macOS som har en filmlignende gjengivelse. Her er ingen magiske knapper som skjuler hva som skjer «under panseret». Alle kontroller er såkalt parametriske, som i praksis betyr at alle innstillinger som er mulig å gjøre er synlige, og endrer du eller programmet på noe, er det representert gjennom dra-og-slipp glidebryterne. Bildene lagres som vanlige filer med åpne sidecar-filer, ikke i en proprietær database.

Photo Archive

Photo Archive utgjør bildearkivet. Pek programmet mot mappene som utgjør biblioteket ditt. Ingen importprosess, ingen katalog. Nøkkelord, samlinger, vurderinger og annen metadata er lagret i XMP-filer ved siden av bildene. Programmet bygger en liten database for hurtigoppslag, samt programmets egne «smarte samlinger», men denne er basert på informasjon som allerede ligger i XMP-filene, og lages kun av bekvemlighetshensyn.

I tillegg til disse to hovedappene, har jeg lagd et knippe spesialprogrammer. Photo Culler tar seg av utvelgelsen — gå gjennom et fullt minnekort, beholde det som holder, forkaste resten. Andre dekker «ingest»-prosessen, og et par post-raw-redigeringsapper finnes for mer kreativ utfoldelse. Appene snakker sammen gjennom XMP-filene — det samme åpne format som Adobe oppfant.

Også delingen har fått sin egen app. Galleriene på dette nettstedet — Kunstfoto, Serier — serveres av den. Du ser med andre ord verktøykassa i bruk nå.

Ved å gå bort fra Adobe er det ting jeg har gitt slipp på. I det daglige er forskjellen likevel mindre enn jeg fryktet. Tastatursnarveiene er de samme — det var viktig. Tjue år med muskelminne lar seg ikke overskrive uten videre. Og, om jeg må si det selv, er raw-fremkalleren ikke bare en fryd å bruke, den gjør også en god jobb. (Som jo strengt tatt bare skulle mangle — hadde den ikke kunnet måle seg med Lightroom, hadde jeg ikke sagt opp Lightroom-abonnementet — og når den på enkelte områder som er viktige for meg virker å overgå Lightroom, da er det en klar seier.)

Det som kjennes mest riktig er at bildene mine nå bare er filer på disken med de viktige metadataene som tekstfiler ved siden av: Mine bilder, mine metadata, mine kreative beslutninger — lagret i åpent format som er lesbart «for det blotte øye».

Det er egentlig ikke mer dramatisk enn det. Og programmene? De er ganske gode :) Nå gjenstår det viktigste: ut og fotografere. Og bruke dem.

For den teknisk interesserte: begge appene er en del av en større verktøykasse for fotografer på macOS — Photo Suite på digtek.app.