Vi ankom dette området noen kilometer nord for Sharm-el-sheik slitne og trette sent en ettermiddag. Jeg husker nå knapt om vi orket spise før vi veltet oss i seng. Det jeg derimot husker er spetakkelet som startet i det mørket krøyp gjennom vinduer og dører. Skarpe smell ga gjenklang mellom halvferdige murbygg, fantasien gjorde sitt og vi krøp stadig tettere sammen. Samtidig var vi så medtatte etter reisen at vi bare ble liggende i sengen; den måtte værsågod gi den beskyttelsen vi trengte!
Etter at den første forskrekkelsen hadde gitt seg noe og "skuddene" ble vevd inn i det nattlige lydteppet ante vi at de skarpe smella bare var noe som blafret, slang og dunket i vindkastene som ulte rundt hjørner og gjennom tomme gater. -Men jeg kan kjenne på den første skrekken ennå!
Love & peace. Det så strengt tatt ut som det var en stund siden både bussen og området hadde fått noe særlig kjærlighet, men stille og fredelig var det der ute ved Rødehavets bredd.
Ørkenen. Stor, skitten og samtidig vakker. Spesielt i det sola beveget seg ned over horisonten og ga seg til å kaste en gylden glød over kamelspor såvel som hjulspor.